Som dere vet har livet mitt blitt snudd litt opp ned etter at jeg ble syk. Spesielt tungt er det at jeg ikke klarer å ta del i venners hverdag på samme måte som tidligere. Dessuten virker det som mange synes det er vanskelig å vite hvordan de skal forholde seg til meg og lurer på hva de kanskje ikke kan snakke med meg om.
Etter å ha lest Litt om vennskap og savn som langtidssyk av serendipitycat, ble jeg inspirert til å skrive noe lignende til mine venner for å forklare litt om hvordan jeg har det med meg selv og dere.
Jeg er fortsatt meg
Virker det som jeg ikke snakker om annet enn sykdom og hvor håpløst alt er? Det stemmer ikke. Sykdommen preger hverdagen min, og det er vanskelig å ikke snakke om den i det hele tatt. Men jeg forventer ikke at du skal synes synd på meg og snakke om sykdom med meg i timesvis. Det holder i massevis at du har forståelse for at jeg går gjennom tunge ting og tar hensyn til at jeg er sliten. Ved å lese bloggen min hjelper du meg mye. Da slipper jeg å oppdatere hver og en om hvordan det går med behandling og medisiner, og jeg slipper å forklare så ofte hva ME er.
Du trenger ikke å forholde deg så veldig annerledes til meg enn du gjorde da jeg var frisk. Det er ikke bestandig jeg har så mye interessant å fortelle om fra min egen hverdag, men jeg har fortsatt interesser, hobbyer og hodet fullt av tanker. Selv om livet mitt står litt stille akkurat nå, synes jeg det er spennende å høre om din hverdag! Jeg blir ikke trist av å høre at du har det bra og gjør spennende ting. Det gir meg ideer og drømmer til hva jeg kan gjøre når jeg blir friskere, og fordi jeg er vennen din blir jeg blir glad på dine vegne.
Jeg snakker gjerne om andre ting enn sykdom. Det finnes ikke noe bedre enn å være med gode venner som får meg til å tenke på helt andre ting enn sykdom.
Heller fest enn kafé
Man skulle kanskje tro at en ME-pasient heller ønsker å treffes over en kopp kaffe på kafé enn å møte flere mennesker på en gang. Det gjelder ikke meg. Det er få ting jeg synes er mer slitsomt enn å sitte på kafé med en venn jeg ikke har sett på lenge, oppdatere hverandre om hva som har skjedd siden sist og forsøke å holde samtalen gående. Det krever alt for mye energi og oppmerksomhet fra meg, og jeg ender som regel opp med å bli utslitt i flere dager etterpå. Jeg foretrekker faktisk heller å møte flere venner på en gang slik at jeg kan trekke meg unna samtalen og hvile hodet når jeg trenger det. Derfor er det mindre krevende for meg å være på fest enn å møte en venn på kafé.
Men hvis jeg skal møte bare en venn synes jeg det er hyggelig hvis vi kan gjøre noe sammen. Da får vi noe annet å snakke om enn hva som (i mitt tilfelle, ikke) har skjedd siden sist. Kino, teater, konsert - det er mye annet å finne på enn å oppdatere hverandre om livet over en kopp kaffe.
Blir glad for invitasjoner
Jeg forstår at det er demotiverende og trist å få nei etter nei når du kommer med forslag om å ta en kaffe, spør om jeg har lyst på besøk eller inviterer meg til ting som skjer. Kanskje kan det virke som om jeg takker nei fordi jeg ikke egentlig vil møte deg, men slik er det ikke. For tiden er jeg så dårlig at jeg sjeldent orker å være sosial, men jeg setter allikevel stor pris på å bli bedt til det som er! Da føler jeg meg mindre ensom, og hvis jeg har litt ekstra energi en lørdagskveld er det hyggelig å slippe å sitte alene. Det er vondt å måtte si nei til ting jeg har lyst til å bli med på, men det er enda verre å føle seg glemt.
En invitasjon til en fest eller lignende er lettere å forholde seg til enn en avtale om å dra på kafé. Jeg vet ikke på forhånd hvilke dager jeg kommer til å ha energi til å gjøre noe sosialt. Det gjør det vanskelig å avtale å møtes en bestemt dag. Det er irriterende for den jeg skal møte når jeg blir nødt til å avlyse en halvtime før avtalen. På et arrangement med flere mennesker er det ingen som får planene ødelagt hvis jeg ikke dukker opp, og jeg kan dra hjem når det passer meg.
Jeg forstår at det kan virke poengløst å invitere meg til ting som skjer når jeg som regel ikke dukker opp, men for meg betyr det mye å bli bedt.
Men du ser jo så frisk ut?
Når jeg tar meg en tur ut med venner får jeg ofte kommentarer som «det virker som du har mer energi nå!», «du virker så frisk» og «du ser jo ikke syk ut da». Nei, jeg ser ikke syk ut. Du kan ikke se på meg at jeg er syk. Og selv om jeg har en del energi der og da betyr det ikke at jeg bestandig føler meg såpass bra. Som regel kollapser jeg etter at jeg har vært ute med venner, og bruker flere dager på å hente meg inn.
Snål venn?
Jeg forstår at det er vanskelig å fortsatt skulle forholde seg til meg som en venn når du ikke har sett meg på lenge og vi ikke kan møtes jevnlig. Men jeg har ikke «forsvunnet» med vilje.
Da jeg var på en sammenkomst sist helg fortalte en venn av meg at han leser bloggen min jevnlig og at han tenker mye på meg, men at han ikke har villet mase på meg. Tenk så glad jeg ville blitt hvis jeg visste om dere som kanskje tenker på meg iblant.
En måte å holde vennskapet ved like som ikke sliter meg ut er å sende mail, melding på Fjesboken eller sms. Telefon fungerer ikke så bra. Det er litt som å treffes en til en – jeg blir lett utslitt etterpå.
Hvis du tenker på meg iblant, blir jeg veldig glad for å høre det! En liten sms med noen hyggelige ord kan lyse opp en grå dag.
